Kveldsstemning for norske elever på Jagriti Viharas internat. Her er deres turrapport.
Søndag 15. april:
Dagen startet med frokost på hotellet i Delhi. Etter det gikk vi tilbake til rommene for å pakke og gjøre oss klare for å dra til flyplassen. Det har vært noen spennende dager i Delhi. På vei til flyplassen ble vi stoppet av politiet. Ifølge Mr. Gaur fikk sjåføren en bot for manglende navneskilt, men politifolket ble plutselig i mye bedre humør da Mr. Gaur ga dem litt cash…
Selve flyturen til Ranchi gikk fint, selv om det var mye turbulens til tider. På flyplassen i Ranchi sto det noen biler som skulle kjøre oss til Jagriti Vihara. Etter en tretimers kjøretur med mye tuting og humpete veier kom vi fram. Vi ble tildelt dobbeltrom, som vi skulle dele med små kryp, edderkopper og gekkoer. Doen var et hull i bakken. Etter at alle hadde lagt fra seg sekkene og skriket litt over alle edderkoppene, gikk vi for å spise med Jaya og Rajesh.
Mandag 16. april:
Alle hadde litt ulike opplevelser av den første natten på Jagriti Vihara!
Noen hadde badet i egen svette, noen hadde ligget våken på grunn av krypdyr, noen hadde sovet under åpen himmel, noen hadde blitt dårlig og fått ting ut den ene og andre enden og så var det de som hadde sovet helt greit (Marieke…).
Planen var egentlig å dra til barneskolen i landsbyen Korri, men fordi det skulle være valg i dag måtte vi endre på planene. Da dro vi til kullgruvene hvor Rajesh fortalte oss om hvordan Jagriti Vihara har vært til hjelp for lokalbefolkningen som har mistet husene sine.
Resten av dagen tok vi det med ro på grunn av varmen. På dagtid var det cirka 38 grader. De fleste flyttet sengene sine ut av rommene for å sove under åpen himmel.
Tirsdag 17. april:
Vi startet dagen kl. 08.00 med en hyggelig frokost, sammen med Jaya, Rajesh og Paras. Etter frokosten tok vi på oss solkrem, fylte opp vannflaskene og så var vi klare for gåturen til barneskolen i landsbyen Dumaro. Underveis ble det gode samtaler med Rajesh om Jagriti Vihara.
Vi ble møtt av barn som hang ut av alle vinduer og ropte og vinket til oss som om vi var kjendiser.
Elevene fant fram en presenning som de kunne sitte på og 7. og 8. klasse sang en velkomstsang til oss. Det var en tydelig skille mellom gutter og jenter på den presenningen.
Så var det vår tur til å synge noen sanger. Etterpå var det en runde med spørsmål. Vi fikk høre hva de ønsket å bli når de ble voksen og hvilke fag de likte best på skolen. De var mest opptatt av maten vår og hvem som er statsminister i Norge.
Det går ca. 300 elever på den skolen, mens de har bare 3 lærere. Det betyr at elevene får korte undervisningsøkter i løpet av dagen, mens de holder på med egenarbeid resten av skoledagen. Jagriti Vihara har startet denne skolen, men nå er det staten som har tatt over ansvaret. Det er en stor utfordring å få tak i lærere i denne delen av landet.
Etter å ha lært dem «Hode, skuldre, kne og tå» var det på tide å reise igjen. På grunn av varmen varte skoledagen bare til kl. 11.00, elevene skulle få mat før de reiste hjem og vi var allerede på overtid.
Vi ruslet gjennom landsbyen Dumaro og ble invitert til te og kjeks hos en tidligere Jagriti Vihara-elev. Han har bygget sitt eget hus, alle barna hans går på skolen og det var fint å se hvor stolt han var.
Noen av oss ble hentet med bil (ikke alle som tålte varmen like bra!), mens resten av gruppen gikk tilbake til Jagriti Vihara.
På ettermiddagen fikk vi besøk av noen journalister, som ville vite alt mulig om oss. Vi havnet til og med i lokalavisen. Etterpå fikk vi høre av Jaya hvordan han begynte prosjektet på 70-tallet. Han hadde utrolig mye spennende å fortelle fra livet sitt. For en mann!
Vi spilt litt kort før vi la oss, med nattehimmelen som tak.
Onsdag 18. april:
Vi ble vekket kl. 05.50 av Jaya som slo på en bjelle. Han hadde sagt at han kom til å gjøre det dagen før, men vi hadde ledd det bort som en spøk. Det var det altså ikke! Folk sto opp i rykk og napp etter det og kl. 08.00 var det frokost. Hundene begynte å sverme rundt oss i løpet av frokosten og det var en stor prøvelse for så mange bløte hjerter.
Etter frokosten pakket vi sammen og så vi ha det til alle på Jagriti Vihara. Til tross for krypdyr, varmen og magetrøbbel, vil nok alle se tilbake på tiden i «jungel’n» som en lærerik og interessant tid.
På vei tilbake til Ranchi, besøkte vi skolen i landbyen Korri. Det var en bumpy ride!
Da vi ankom skolen ble vi møtt med at hele skolen sto på to rekker og applauderte oss inn i skolegården. Vi følte oss litt som kjendiser der og da. Da programmet på skolen startet ble vi ønsket velkommen med sang, som var veldig fin. Så fikk vi blomsterkranser og de tok oss alle på føttene (litt rart, kulturmøter altså…).
Sekkene vi hadde med oss ble (selvfølgelig) gitt til de flinkeste i klassene, noe som gjorde litt vondt, men det virket som om ungene gledet seg på hverandres vegne. Vi avsluttet besøket med å danse i skolegården. Det ble en varm, lang og veldig gøy seanse. Lærerinnene ble etter hvert også med og var i fyr og flamme.
Kjøreturen videre var behagelig og god, helt til vi begynte å nærme oss Ranchi. Hvis vi trodde trafikken i Old Dehli var skummel, var det bare barnemat i forhold til trafikken i Ranchi. Vi slapp alle unna med livet i behold og etterpå var det et herlig måltid på et hotell i Ranchi. Maten var den beste jeg hadde smakt så langt i India.
Vi ankom togstasjonen og begynte å lete etter en plass å sette opp camp mens vi ventet. Vi tiltrakk oss et hav av oppmerksomhet og det var en stim av folk som svermet oss. Politiet måtte jage de bort flere ganger. Vi gikk i saueflokk inn på toget, litt stresset om disse faktene ville fortsette på toget. Men togturen som gikk over all forventning. Vi fikk servert mat og snacks som vi ikke ville ha, men besetningen var veldig hyggelige uansett. I 21-tiden satt vi opp sengene og der sov jeg godt helt til morgengry.
