I landsbyene har de fleste familiene litt jord å leve av. Men matproduksjonen er prisgitt monsunregnet. For det meste ris, og kanskje noen grønnsaker. Svikter monsunen, banker sulten på døra. Derfor er ekstra vanning gull verdt. Jagriti Vihara har organisert vanningsprosjekter i mange landsbyer, og resultatet er nesten doble avlinger.
Jorda er fruktbar, og temperaturen perfekt for mange typer avlinger. Hvete, sennep, potet, tomat, aubergine og mye mer.
Men det er en lang vei fram. Først må småbøndene legge eventuelle småkrangler til side, og samles om det felles prosjektet. Til dette trengs organisasjonshjelp og overtalelse fra JV. Små og store beslutninger skal tas, avtaler inngås og holdes. Slik blir arbeidet med vannprosjekter også en opplæring i organisert arbeid og demokratiforståelse.
Det vanligste er å anlegge reservoarer for oppsamling av regnvann. Det er også bygd noen vanntårn. Noen få er heldige og bor nær nok til å pumpe vann rett fra elva.
Det finnes støtteordninger for slike prosjekter. Man da må det sendes søknader, frister må overholdes og prosjektbeskrivelser og framdriftsrapporter skrives. Ingen av småbøndene er i nærheten av å beherske slike ting. Derfor blir JV det helt nødvendige mellomleddet mellom et komplisert byråkrati og fattige analfabeter.
