De kaller det ”social work”, og det omfatter det meste. Opplysning og bevisstgjøring om hvordan samfunnet fungerer, basiskunnskap om helse og hygiene, om alkoholens mange bivirkninger, om likestilling og om betydningen av utdannelse.
Med jevne mellomrom arrangerer JV ”malaria camp”, der de hyrer inn helsepersonell og tilbyr gratis behandling. Malaria er noe de fleste må igjennom, men få har råd til medisin, så dødeligheten er urovekkende høy.
HIV og Aids har fått fotfeste også i India, og grunnleggende kunnskap om smitte og beskyttelse er nødvendig.
JV har også startet grupper for skogvern i landsbyene. Disse gruppene skal ta avgjørelser på vegne av fellesskapet om hvordan skogressursene kan bevares. Brensel er alltid like nødvendig, men folk må lære seg å beskatte skog slik at den fornyer seg og produserer mer ved. Kampen mot overutnytting av skogressursene slutter aldri. Disse skogforvaltningsgruppene har på demokratisk vis fastlagt strenge regler for hogst og vedsanking og oppmuntrer til skogplanting. De bygger på urfolkenes latente kulturelle økologiforståelse. Dette er et godt eksempel på ansvarliggjøring av lokalsamfunn i spørsmål som angår dem.
Noe av det aller viktigste er arbeidet som bindeledd og pådriver mot de offentlige myndigheter. India har et mektig byråkrati både på føderalt, delstats- og distriksnivå. Det finnes en vrimmel av forordninger for støtte til vanningsprosjekter, skolegang, sosialhjelp, helsestell og infrastruktur. Men det forvaltes av folk langt unna med liten førstehåndkunnskap om behovene. Her trengs det opplysning begge veier. JV må motivere og bevisstgjøre folk som verken kan lese eller skrive om å kreve sin rett. Og inne på kontorene må byråkratene undervises i virkeligheten de ser så altfor lite til.
På denne måten har JV med mye strev oppnådd at det har kommet vei, strøm og bro til enkelte landsbyer. Det er en kronisk kamp.
