Hans fulle navn er Satchidanand Upadhyay, kalles til daglig Jaya, og er Jagriti Viharas grunnlegger. Født og oppvokst i en liten landsby i Bihar. Antagelig kom han til verden omkring 1930-åra. Det er noe uklart, da familien, som landsbyindere flest, er lite opptatt av fødselsdager.
Hjemmet var preget av enkle kår og stor religiøs toleranse. Jaya var en søkende sjel som ung. Veldig interessert i katolisismen, og prøvde seg ved nattverden, men ble oppdaget som udøpt og avvist. Det var først etterpå han fikk vite at det var snakk om Kristi legeme og blod, og da ble han glad for at han ble jagd vekk, for han var jo vegetarianer. Som trettenåring leste han Das Kapital, og ble opptatt av marxismen. Dette forgikk i Gandhis tid i India, og da hans bevegelse nådde Bihar, ble Jaya sterkt tiltrukket av budskapet som forente kravet om sosial rettferdighet med religiøs toleranse og ikke-vold.
Som ung og ubemidlet fikk han en sjanse til å reise til Rishi Valley i Sør-India. Et utdannelsessenter opprettet av Sri Krishnamurti. Ideen bak senteret var menneskelig innsikt fri for religiøse og politiske dogmer. Den begavede unge Jaya gjorde et godt inntrykk og ble tilbudt engasjement ved senteret. Men skjebnen ville det annerledes. Han var utsatt for en banal sykkelulykke, der han ble stukket av rustent jern. Ikke noe å bry seg om, tenkte han, men det førte til en betennelse som nesten tok livet av ham.
Han vendte hjem til Bihar, og orienterte seg innen læreryrket. Han oppdaget den danske pedagogen Grundtvig, og fikk lyst til å se nærmere på ideen bak de skandinaviske folkehøgskolene. Han søkte om opptak på mange, og kom inn på Hallingdal Folkehøgskole i Gol. Takket være et stipend kunne han reise til Norge i 1965.
Det ble starten på Jayas nære forhold til Skandinavia. Han opplevde et gjestfritt og imøtekommende Norge med lite fremmedfrykt. Han var ofte pengelens, men ble hjulpet ut av mange kniper av hjertevarme skandinaver. Det ble ett år til på folkehøgskole, denne gang i Mora i Sverige. Så fulgte år med reising mellom India og Skandinavia. Han hadde fått ideen å starte et senter for humanitært arbeid for fattige stammefolk, og jobbet i Norge og Sverige med å skaffe midler. Han plukket poteter i Sverige og jobbet på Fellesmeieriet i Oslo. Dette siste var ypperlig, syntes Jaya, for han fikk drikke så mye surmelk han ville, og da slapp han utgifter til mat, og kunne spare hele lønna.
I disse årene lærte Jaya både norsk og svensk. Han knyttet mange kontakter, ikke minst i de skandinaviske folkehøgskolemiljøene. Det ble reiser på kryss og tvers i Norge og Sverige, og etter hvert også i Finland. Samtidig tok prosjektet Jagriti Vihara form i India.
Jaya er en indisk humanist med stor sans for den skandinaviske samfunnsmodellen. Han er dypt engasjert i global politikk, men også i de helt nære og fundamentale ting, som livskjebnen til et tre som skranter. Begge deler er gjenstand for like mye brennende engasjement og innlevelse. Han er selvlært arkitekt, estetiker og humorist. Han har respekt for menneskenes trang til religion, men bekjenner seg ikke selv til noen av dem. Det måtte i så fall være alle på en gang.
