Prosjektet Jagriti Vihara tjener ingen ting. Derimot hjelper de adivasibefolkningen til å skaffe seg litt bedre inntekt. De legger til rette for vevere, snekkere og smeder. Klarer de å selge noe så det blir et overskudd, går det til håndverkerne selv. Det samme med kvinnegruppene.
JV setter bøndene i stand til å produsere mer, noe som kommer landsbybefolkningen til gode. Skolevirksomheten er like økonomisk ulønnsom som skoledrift i Norge. Å rette seg mot mer velstående familier og ta skolepenger er ikke noe alternativ for JV, som jo skal gi de fattigste et tilbud.
Det betyr at JV eksisterer på støtte fra Skandinavia. Lønn til prosjektarbeidere og lærere, drivstoff, brensel, strøm, reparasjoner. Støtten har unektelig hatt noe jojo-preg opp gjennom årene. Da NORAD var inne med prosjektmidler, var det meget høyt aktivitetsnivå. Nå er det trangere tider, og JV må oftere avvise folk som henvender seg i akutte nødsituasjoner. Det er hjerteskjærende å sende vekk en mor som trygler om medisinhjelp til et sykt barn. Og samtidig står den lokale kjøpmannen og lurer på når JV skal betale det de skylder for kolonialvarer.
