Jagriti Vihara har startet kvinnegrupper i utallige landsbyer. Noen av dem er blitt selvgående. Sjekk hva Jatri sier om saken.
"Namaste! Jeg heter Jatri Kujur og er fra landsbyen Balbal. Jeg tilhører folkegruppen Orao. Min mann, Naresh Bhagat, og jeg har to barn, begge gutter. Foruten å arbeide med jordbruk underviser mannen min i en lokal skole. Jeg hjelper min mann med gårdsarbeid. Selv om jeg må bruke mye tid på husholdningen, driver jeg også med frivillig sosialt arbeid. Å hjelpe barn og kvinner i nabolandsbyene er oppgaver som passer for meg. Jeg liker godt å jobbe med mennesker som trenger og verdsetter min innsats. Barna kaller meg "tante", og jeg tar det som et kompliment. Kvinner som er yngre enn meg kaller meg "Didi", og jeg føler meg beæret over at de kaller meg det. "Didi" betyr eldre søster. Lurer dere på hvorfor mitt egentlige navn så sjelden brukes i landsbyene? I vår tradisjon vektlegger vi våre relasjoner til hverandre på en sånn måte at våre formelle navn mister sin betydning i dagliglivet.
Jeg har vært interessert i å knytte kontakt med andre mennesker og grupper som driver med sosialt arbeid. For mer enn ti år siden traff jeg en veldig hyggelig kvinne, Prabha Kujur, som bor i nærheten. Hun fortalte at hun hadde vært i kontakt med en frivillig organisasjon, Jagriti Vihara i McCluskieganj. Prabha mintes den inspirerende tiden hun hadde vært på Jagriti Vihara, der hun hadde lært seg tradisjonelt håndtverk ved hjelp av lokale materialer. Beskrivelsen av Jagriti Vihara gjorde meg og noen andre nysgjerrige. Vi ville vite mer om arbeidet Jagriti Vihara drev innen utdanning, helse og landbyutvikling.
Deretter traff vi noen av de frivillige ved Jagriti Vihara. Jeg husker hvordan Jagriti Vihara kontaktet noen av landsbyene i vår region og begynte snakke om sine planer om å gjennomføre noe av sitt program i våre landsbyer. De snakket om sin bekymring for den vanskelige situasjonen for kvinner på landsbygda i India. Det fenget oss og vi begynte å interessere oss for deres arbeid for å øke bevisstheten omkring analfabetisme hos kvinner, den mannlige dominansen i familiene og kvinners rettigheter som en viktig del av menneskerettighetene.
I møter, gruppediskusjoner og seminarer arrangert av Jagriti Vihara fikk vi vite mye om demokrati og menneskerettigheter. Emnene var altfor store til å bli fullt ut forstått av enkle landsbykvinner, men de praktiske eksemplene som deltakerne kom med var lette å forstå. Alle kunne se at våre døtre og sønner var like søte og gode, at vi elsker dem på samme måte. Altså like viktige for oss alle, og for hele menneskeheten. Vi er glade for å ha fått vite at kvinner har samme stemmerett som menn. En person - en stemme, og hver stemme har samme vekt. I nesten alle demokratiske land i varden har hver person, manne eller kvinne, rett til å stemme uten å føle seg diskriminert.
Etter å ha deltatt i så mange møter, gruppediskusjoner og seminarer kan nå de fleste av framføre våre meninger og praktiske forslag for å forbedre situasjonen for kvinnene i våre samfunn. Som et flott resultat av vår økende bevissthet har vi dannet ti selvhjelpsgrupper i tråd med de demokratiske normer som vi nå er blitt forstrolig med. Gruppelederne og det øvrige styret velges av medlemmene. Vi arrangerer flere aktiviteter som gir inntekter og produserer varer for daglig konsum. På de lokale markedene, som kalles bazarer, selges produktene som ikke anvendes i våre egne familier. Vi transporterer selv varene til bazarene. Inntektene samles av gruppelederen og settes på en egen bankkonto som gruppen disponerer. Bokføringen gjøres av lederen sammen med et par av styremedlemmene."
