Han elsker å være til hjelp, som her med den slagrammede Gaute, men i fylla gjør han som så mange ektemenn. Slår kona.
Han heter ikke Veejai, men la oss kalle ham det. Han jobber ikke lenger hos Jagriti Vihara. I mange år var han tilknyttet prosjektet, først og fremst fordi kona hans var en fremragende kokk. I mange år styrte hun kjøkkenet på JV, og mange nordiske besøkende nøt godt av hennes kokekunst. Veejai på sin side hjalp til med forefallende arbeid. Ikke fremragende dyktig til noe spesielt, og da han var personlig assistent for den delvis lammede Gaute Gunleiksrud, kunne det gå litt på halv tolv. Han trengte tydelige beskjeder om Gautes behov, var ikke alltid i stand til å oppdage dem av seg selv. Men Veejai var arbeidsvillig og oppmerksom, mild og snill av vesen. Han elsket sine to sønner, og holdt veldig av sin kjære kone, som han jo var helt avhengig av, på så mange måter.
Men han slet med alkoholen. Den gjorde det umulig å skaffe seg jobb utenfor JV. Og rusmisbruket førte selvsagt til at han ble en upålitelig arbeider for prosjektet, og ikke kunne betros viktige oppgaver. Veejai følte alt dette forsmedelig, og i rusens selvrettferdighet og selvmedlidenhet anklagde han omgivelsene for sin elendighet. Særlig kona. Han tuktet henne, som man sier. Hun hadde å vise ydmykhet og respekt for husets overhode, noe han aldri syntes hun gjorde nok av, og dermed ble han aldri ferdig med å straffe henne. Han slo. Og jo mer hun reddet familien ved å være den stødige kilde til inntekt, jo mer ydmyket følte han seg, og desto mer slo han.
I edru tilstand angret han bittert. Han ba hundre ganger om tilgivelse. I edru tilstand kom den vennlige, tålmodige og kjærlige Veejai tilbake. Positiv, ydmyk, tjenestevillig og blid. Han kunne fortsatt ikke betros viktige oppgaver. Men ved ett av sine besøk foreslo JV-vennen Gaute Gunleiksrud at Veejai kunne få HAM som oppgave. Passe viktig, liksom.
Det fungerte på sitt vis, det. Han vokste på det. Den delvis lammede Gaute trengte hjelp til mange ting, og Veejai gjorde sitt ytterste. Det var en god tid for Veejais familie. Deres overhodes selvaktelse steg, og han holdt seg tørr.
Det kunne selvsagt ikke vare. Å til enhver tid skaffe Veejai alternativ til flaska var en umulig oppgave. Han sprakk. Igjen og igjen. Han banket kona, han banket guttene, han banket kona mer. Hans voldsutøvelse var som regel noe kraftløs på grunn av tung rus og dårlig koordinasjon. Men han påførte kona skader om og om igjen, dog sjelden alvorlige. Guttene vokste, og ble etter hvert i stand til å ta moren i fysisk forsvar når det trengtes. Ja, det hendte de tok hardt i, og banket sin far.
Nederlagsfølelsen og den uutholdelige ydmykelsen i Veejais sinn bare økte av sønnenes inngripen. Han ble verre.
De flyttet. Jagriti Vihara bidrog til at familien kunne starte en liten butikk ved landeveien. Det humper og går. De klarer seg så vidt. Denne fortellingen har ingen slutt. Den bare fortsetter. Veejai drikker og slår, drikker og slår. Besøk fra Norden spør kona om hun ikke har tenkt på skilsmisse. Jaya oversetter: "She's an old fashioned Indian woman. The divorce option doesn't exist."
Dette er NRKs sak om ministeren som setter konevold på dagsorden ved å gi bruder balltre i bryllupsgave.
