Torsdag 11. oktober 2018 døde Jagriti Viharas grunnlegger etter et langt og rikt liv.
Selv om Jaya var en gammel mann, skjedde hans bortgang brått og uventet. Han var i bra form bare et par dager tidligere, og gledet seg til å ta imot en gruppe besøkende fra Norge. Trolig var det en akutt nyresvikt som rammet ham natt til 11. oktober. Et døgn senere døde han på et sykehus i Ranchi med Rajesh ved sin side. Senere samme dag ankom den norske gruppen anført av Mildrid Nesheim. Dermed fikk norske JVV anledning til å være tilstede ved minnesamværet som ble arrangert ved Jagriti Vihara, og slik markert Jayas sterke tilknytning til Skandiavia.
Jayas fulle navn var Satchidanand Shatrughna Uphadyay. Hans liv var et eventyr. Fra oppveksten i svært enkle kår på landsbygda i Bihar til å bli en verdensborger (og norgesvenn) med stor innvirkning på menneskene rundt seg. Hans sjeldent allsidige personlighet kan vanskelig beskrives med få ord. Humor, intelligens, nysgjerrighet, intuisjon, idealisme, menneskekjærhet, samfunnsengasjement, skjønnhetssans, fortellerglede, utholdenhet, viljestyrke, karisma. Alt dette hadde Jaya i påfallende rikt monn.
Jaya var en moderne mann, opptatt av framskritt og utvikling. Han syntes de nordiske landene var kommet lengst i å skape gode samfunn, og arbeidet utrettelig for at India skulle komme etter. Han var en gammeldags mann. Han var bærer av den arkaiske tradisjonen av muntlig overlevering. Han kunne fortelle historier fra Bhuddas liv som om de var ferske. Og for ham VAR de det. Han var så levende opptatt av mennesker at han var ute av stand til ikke å interessere seg for dem. Hvem som helst hvor som helst. Han SÅ dem. Han møtte en fattig unge i landsbyen og en statsråd på kontoret med samme innlevelse og nysgjerrige åpenhet.
Han var en sanselig mann. Følsom for alle slags inntrykk. Han elsket natur- og kunstopplevelser. Han var en estetiker, opptatt av vakre ting, enten de var skapt av naturen eller mennesker.
Oppveksten på landsbygda i Bihar i mellomkrigstida var materielt fattig. Svært få i Jayas landsby var eiere av et par sko. Da han gikk til en naboandsby flere mil unna som ti-tolvåring, så han sin første sykkel. Men oppveksten var ikke åndelig fattig. Han vokste opp i en frisinnet familie, der man gjerne diskuterte forskjellige livsanskuelser i en tolerant atmosfære. Jaya mintes godt en omreisende teatertrupp som framførte en ukelang iscenesettelse i friluft av det episke gudedramaet "Ramayana". Som smågutt satt han oppslukt og sugde til seg indisk tradisjonell visdom og skuespillernes framstilling av guder og demoner.
Han var en søkende ung sjel, og ble nysgjerrig på kristendommen. Han oppsøkte en katolsk prest, og lærte mye. Han ville gjerne gå til nattverd, men presten kunne ikke tillate en udøpt hedning å gjøre noe slikt. Dermed søkte Jaya videre. Etterpå oppfattet han at nattverden innebar å fortære Kristi legeme og blod, og da priste han seg lykkelig for at det hadde blitt avverget, siden han jo var vegetarianer. Men han hadde fått med seg kristendommens ide om menneskenes likeverd, noe som tiltalte ham. Da han som trettenåring oppdaget at Karl Marx akkurat som Jesus la vekt på likhet mellom mennesker, pløyde han seg gjennom "Das Kapital". En slik trettenåring var Jaya.
Jaya ble senere sterkt påvirket av Gandhis ideer om fredelig sameksistens, sosial rettferdighet og ikke-vold. Særlig tanken om å forene ideer om menneskeånden med praktisk politikk. Som ung mann reiste han til Krishnamurtis lærested i Rishi Valley i Sør-India. Krishnamurti var en indisk tenker som la vekt på at frigjøring og åndelig vekst må skje i den enkeltes sinn, og ikke tres ned over hodene på folk som dogmer og læresetninger. Oppholdet i Sør-India var lærerikt, men ble avbrutt. Jaya ble skadet i en sykkelulykke, pådro seg infeksjon i sårene og holdt på å sette livet til. Han ble tvunget til å forlate Sør-India, og returnerte til Bihar.
Han kom seg. Han tenkte på å bli lærer. Men han var kritisk til den indiske pedagogikken, som var en slags blåkopi av kolonimaktens rigide britiske skolesystem. Han bladde i pedagogisk litteratur, og snublet over navnet Grundtvig. Her fant han noe som gav gjenklang. Om å utvikle hele mennesket, om dannelse for alle, om utdannelse som utvikling av frie individer. Han oppdaget at slike skoler fantes i Skandinavia, og sendte i vei femti søknader. Han fikk et stipend, og endte opp på Hallingdal Folkehøgskole i skoleåret 1965-66. Året etter gikk han på folkehøgskole i Sverige.
Jaya likte seg i Norden. Han kom tilbake gjennom flere år. Han likte samholdet, tilliten, hjelpsomheten, gjestfriheten. (Husk at dette var sekstitallets Norden.) En mørkhudet asiat følte seg velkommen og merket lite til fremmedfrykt. Han knyttet vennskap, han sparte penger. Han jobbet som potetplukker i Sverige, meieriarbeider i Norge. Begge deler passet ham utmerket. I den ene jobben kunne han spise poteter, i den andre drikke melk. Dermed slapp han å bruke noe penger på mat.
Nå visste han hva han sparte til. Å etablere sitt eget skoleprosjekt i hjemlandet. I 1973 startet han undervisning, og i 1974 hadde han penger nok til å kjøpe et stykke land utenfor Ranchi. Det ble begynnelsen på Jagriti Vihara. Han ville arbeide med de fattigste av de fattige, de mest undertrykte og foraktede. Urfolkene i India, adivasiene, står utenfor det tradisjonelle hinduistiske samfunnsystemet, og aller nederst.
Det er vanskelig å forestille seg hvilken uoppslitelig styrke som skulle til for å dra i gang et humanitært prosjekt som dette. Motgang, pengemangel, tilbakeslag er blitt overvunnet skritt for skritt gjennom hardt arbeid. Jaya viste en god evne til å knytte til seg medarbeidere med de rette egenskapene. Prosjektet vokste. Hans egne pedagoiske evner førte til at ideen om likeverd og utvikling spredte seg i urfolkenes landsbyer i vid omkrets. Etter hvert omfattet prosjektet mange typer utviklingsarbeid. Kvinnegrupper, helsearbeid, vanningsprosjekter, skogplanting og brønngraving i tillegg til skoler.
Gjennom alt dette viste Jaya store lederegenskaper. Med diplomatisk klokskap skapte han samarbeid der det hersket motsetninger. Med innbitt energi kranglet han med lokale myndigheter. Med blikk for enkeltmennesket lokket han folk til å overgå seg selv. Med visjonær veltalenhet inspirerte han titusener. Med utvungen naturlig autoritet ble han lyttet til.
For oss her i Norden har Jaya vært en åpning mot en fremmed verden. Han har vært en uovertruffen formidler. Han har gitt oss innsikt i indisk kultur og tenkemåte. Han har levendegjort historien. Hans væremåte var i slekt med de vandrende indiske vismenns. Når han åpnet munnen, fikk man en fornemmelse av naturlig kulturell dybde. Han var en fest å lytte til. Gullkorn kom tett som hagl, ofte i sitatvennlige vendinger. For eksempel:
"Han likte meg ikke. Så jeg ville glede ham med mitt fravær."
"Med mennesket skapte Gud et vesen som ikke var tilfreds med den verden han lagde. Og nå må han ta følgene."
"Mine tenner har valgt å forlate meg."
"Jeg er ikke redd for å dø. Hun det ville smerte mest er ikke her lenger." (Moren ble over 100 år.)
Han uttrykte et sterkt ønske om å gå ut av verden etter å ha gjort den littegrann bedre. Slik oppsummerte han sitt livsprosjekt. Og det har han nå gjort.
